Etter at hobbysnekkeren lettet kunne klappe seg på skulderen etter en vellykket redningsaksjon etter slipemaskinen, var det på tide å komme videre i jobbingen. Grunnen til at jeg trengte denne maskinen slik var blant annet å få slipt ned utforingene som skulle rundt vinduet i hønsehuset. Først utforinger, deretter karm, lister og etterhvert maling. Etter maling er det klart for å støpe noen sprekker og klargjøre murgulv med slemming.
Uansett...vel i gang med sliping, kom til slutt utforingene på plass. Etter det, kom karmene på plass.
Ikke perfekt, men godt nok.
Jeg tror mye handler om at det holder å gjøre ting godt nok. Alt trenger ikke være perfekt. Det kan være en stor utfordring for utpregede perfeksjonister, men likevel: Ingenting er umulig, det tar bare litt lenger tid.
En god dose perspektiv tror jeg også er greit å ha med seg. Bruk nå gjerne eksempelet med vinduet mitt, eller tenk på noe du ikke har kunnet tidligere. Jeg har aldri i mitt liv gjort dette tidligere. En god venn fortalte meg hva jeg skulle gjøre, og fra å gå fra nullpunktet om kunnskap om utforinger og karm rundt et vindu, har jeg nå gjort dette for første gang. Og jeg er riktig så stolt over meg selv. Neste gang jeg gjør det, vil det kanskje bli enda bedre. Det er det som kalles læringskurve, er det ikke? Starter en med et småbruk er denne læringskurven ganske bratt.
Tenk på alt du har lært opp gjennom årene. Er ikke det ganske stilig?
Rettelse...jeg trodde jeg hadde endevendt kjelleren. Løfta på en hel haug av ting, gikk gjennom kjeller og så i hyller. Jadda. Vurderte faktisk å dra til Biltema for å kjøpe meg ny slipemaskin. Argh, unødvendig, i alle fall når jeg TROR jeg har kjøpt en tidligere. Er bare så ivrig etter å komme videre, har jo tross alt en frist å jobbe mot: Da Thorir og Tuppene skal sjekke inn på Hotell Klukk. Ja, islandshanen skal hete Thorir, synes det var passende for en hane som må holde orden på tuppene.
Men altså, denne slipemaskinen. Jeg måtte ta en runde til i kjelleren, jobbe systematisk fra rom til rom. Kjelleren går tross alt under mesteparten av huset, og huset er stort, så kjelleren er også stor. Rommet med bøker var den ikke i, selv ikke sammen med det andre verktøyet som ligger der. Ikke i rommet med Tupperwarelageret og vannpumpa. Ikke i det lille rommet med friluftslivutstyr og feieluke. Ikke i rommet hvor jeg har revet panel og fjernet teppe (lufta i det rommet har forresten blitt såååå mye bedre etter at jeg fikk ut råtten panel og teppe med gummibelegg på undersiden OG etter dreneringen som ble gjort i høst! Gjør dere selv en tjeneste og ikke ha slik i en kjeller med mindre kjelleren er forberedt på nettopp dette. Til mitt forsvar, så var det slik når jeg kjøpte stedet. Aldri mer.)
Tilbake til redningsaksjonen etter slipemaskinen. Kanskje føler den seg redd og bortgjemt der den (kanskje) ligger? Den var ikke i rommet der vannet kommer inn i huset. Da er det ett rom igjen, trapperommet. Altså, jeg legger aldri verktøy i pappesker med mindre jeg har flyttet, så jeg kunne utelukke de. Jeg snur meg rundt, ser noen poser med klær. Det kan jo vitterlig ikke ligge I poser med klær. Men vent litt, hva er det som stikker frem UNDER disse posene med klær. Posene har jo ramlet ned siden sist jeg så de!
Som nevnt i et tidligere blogginnlegg, så var faren min
rørlegger og noe av det jeg føler jeg har med meg etter han, er det å være
praktisk. Jeg fikk ofte være med på å gjøre praktiske gjøremål, og koste meg
med det. Jeg savner faren min og skulle ønske at han kunne besøke meg på
småbruket og se hvordan jeg har fått det. Jeg liker å tenke på at han hadde
vært stolt av meg og det jeg har fått til.
Jeg tror mange som er tilknyttet en eller annen form for
gårdsdrift, om det er småbruk eller en større gård, har med seg noen i minnet
på samme måte. Om man har vokst opp på gård eller ikke, om man har tilegnet seg
kunnskap på egenhånd eller lært av andre, tror jeg er underordnet. Jeg tenker
på de som har betydd mye for en, som en har lært mye av. I dette innlegget
tenker jeg på faren min, selv om det er flere andre som også kan falle inn i
samme kategori.
Alt dette får meg til å tenke på hvem vi omgir oss med. Hvem
er det vi har rundt oss hver dag, som påvirker oss? Hvem har vi i livet uansett
hva vi gjør, og hvem velger vi å ha i livet vårt? Er det mennesker som gir oss
noe tilbake, eller er det mennesker som bare tar og tar og tar? Eller er det
litt av hvert? Noen ganger så er det ganske fint å stoppe opp og tenke på
dette. Ta seg tid til å stoppe opp innimellom all jobbing og planlegging. Ta seg tid til litt ettertanke.
Så hva har dette i en småbruksblogg å gjøre? Et småbruk har
ikke bare med dyrking, plenklipping, hammer og spiker å gjøre. Det er mer enn
fjær i lufta og møkk under støvlene. Det handler også om alt som holder dette
sammen; limet, historien. Om erfaringene vi har med oss, på godt og vondt. Uansett
om du er tilknyttet gårdsdrift eller ikke, så tenk gjerne gjennom dette.
Det å ha en fremdriftsplan er lurt. Det gir struktur og gjør det hele mer konkret og målbart. Det er ikke nødvendigvis min sterkeste side. Ideene er mange og ikke alltid tidfestet. Derfor har jeg iverksatt en strategi som funker for meg: dyrene først og noe arbeid hver dag, så kommer en i mål til slutt. Bilder tas underveis; før, underveis, etter og her og der. Sammenligning er gøy!
I dag, for eksempel, skal jeg rydde vekk plater og avskjær etter at jeg nå er ferdig med veggene i hønsehuset. Kanskje litt listing. Det er dagens mål.
I morgen blir det kanskje litt pussing og sparkling av vegger. Torsdag eller fredag blir det pussing, og målet er å male i løpet av helgen. Slemming uka etter.
En ting som er sikkert, er at en aldri går tom for ting å gjøre når en har småbruk!
Alle småbruk med respekt for seg selv trenger et visst arsenal av verktøy og utstyr, om det være seg håndsag, hammer og meterstokk eller hva det nå skal være. I dag har jeg knotet med å finne ut av hvordan jeg skal lade min kombinerte stifte- og dykkertpistol med stifter. Å lade den med dykkerter er vel og enkelt, men å finne ut av hvordan en skal lade den med stifter var ikke like selvforklarende. Hjelp fra instruksjonsheftet var heller ikke mulig.
Så da må en knote litt, da, god gammeldags knoting. Uten altfor mye demontering og frustrasjon. Aaargh! Lettere sagt enn gjort.
Herligheten stammer fra Biltema (god kvalitet til en grei penge) og sammen med sin kompressorkamerat, så fungerte dykkertpistolen rett så bra. Behovet for stifter var likevel der i forbindelse med hønsehusets skapelse og festing av mdf-panel på øvre del av veggene i rommet.
Alle slike pistoler er forskjellige og denne sleit jeg litt med, gitt, men den som gir seg er en dr...
Stifterekka skulle altså tres oppå skinnen inni magasinet, den skulle ikke legges på siden slik dykkertene skal. Jaja, problem løst og verktøy brukt. Nå er det resten av jobben med listing, maling, slemming og innredning som gjenstår før fjærkreene kan gjøre sitt inntog (eller skal jeg kalle det innflyging?)
I dag, den 5. april 2021, ble denne bloggen født. For snart fire år siden flyttet jeg til småbruket Sandberg lokalisert få steinkast fra svenskegrensa, ikke en gang et sjumilssteg med eventyrstøvlene jeg har lest om i eventyrene i oppveksten. Det har tatt fire år med å bo seg til før jeg fant retningen jeg ønsker at småbruket skal ta. Fortsatt er ikke alt klart, men prosessen er i gang.
Jeg har vokst opp med en far som er rørlegger, og en mor som er glad i håndarbeid. Håndarbeid er nært mitt hjerte, og selv om jeg ikke er en rørlegger, så har det lært meg å være praktisk. Av og til innebar det at jeg måtte ta over montering av 80-tallets IKEA-møbler da pappas pølsefingre (hans egne ord) ikke orket fiklingen med det intrikate puslespillet som pappeskene derfra skjulte. “Det er bare å sortere, og å ta en ting av gangen, pappa.”, sa jeg, men han var lykkelig (og litt stolt, tror jeg) når jeg tok jobben for han og fikk det til.
Senere gikk jeg landbrukslinja på Hvam videregående skole, og plukket opp ferdigheter og erfaringer der også. Alt fra felling av trær med motorsag, traktorkjøring, fjøsstell klokka fem om morgenen, plukking og vasking av egg fra de (da) cirka 3000 hønene og mye, mye mer. Jeg skjønner nå, at det var erfaringer jeg skulle få bruk for nå, nesten 25 år senere (hysj, snakke om tall på den måten får meg til å føle meg gammel).
Sandberg småbruk. Navnet kommer fra hva eiendommen heter fra gammelt av. Sandberg står det i papirene som var med i prospektet. Navnet skjemmer ingen og det er ingen grunn til å finne på kruttet på nytt. Sandberg er et navn så godt som noen, og når det er et småbruk det er, så ble det Sandberg Småbruk. Jeg ser meg selv som en amatør i småbruksdrift, så da var også navnet på bloggen klart: smabruksamator (noen bokstaver er jo ekskludert fra nettstedsadresser).
Planer for småbruket innebefatter hønsehus, dyrking av diverse vekster i liten skala og her finnes hunder av flere slag. Kanskje kommer det en pus etterhvert, for her er det gode jaktmarker for slike potebarn.
Denne bloggen vil vise veien videre på bruket og inneholde historier av alt som foregår her, på godt og vondt. Det er sikkert noen som kommer til å rive seg i håret av alle tabbene jeg gjør, og ting som både kunne vært (og sikkert burde vært) gjort annerledes, men jeg tenker også at alt trenger ikke være helt perfekt med en gang. Det er mye som handler om prosesser, erfaringer som en bygger videre på.
Kanskje er det noen som kommer til å følge denne bloggen som selv ønsker å drive litt, og som kan lære noe av mine erfaringer. Kanskje er det noen som finner ut at vi kan hjelpe og støtte hverandre i småbrukslivet. Le sammen og klappe hverandre (virtuelt) på skuldrene uten at det trenger å bli klisje og kliss og sånn.